Kjære dagbok! vol 2

Jeg slenger i stroppen! Godt jeg har skrevet liste for alt som skal gjøres frem til jul, jeg har også en venteliste for hva jeg må huske å skrive på LISTA.  (I går glemte jeg å vekke minsten fordi det ikke sto på lista og det beviser bare hvor viktig lister er! Jeg har nå ført inn "vekke barn" som fast punkt: 1. Kaffekopp 15 min 2. Trening 1 time 3. Dusjing 15 min  4. Føning og hårstyling 1,5 t 5. Sminking 45 min og 6. Vekke barn 3 min. Nå skal alt gå mye bedre!)

I dag skulle jeg lage et nytt innlegg til adventskalenderen på bloggen, men det var bare så vidt det gikk etter planen, for gjett hva? Premien jeg fikk tilsendt (sammen med en saftig sum, tjohei!) var en rynkekrem! Hæ? Jeg ble såå fornærmet, faktisk så mye at jeg tok meg i å myse og da får du rynker, vettu! Riktignok har jeg helt normale smilerynker (jeg er jo blid hele tiden, så det er ikke det minste rart), men på bloggen er huden on fleek, ikke en rynke å spore!

Hei, du rynkekremsponsefirma, har du ikke hørt om Photoshop! fikk jeg lyst å maile til dem. Elsklingen min, Bjørn-Åge (heretter bare kalt Barry, for det er det jeg kaller han, er det ikke søtt?) ble helt knust da disse antirynkefolka inseminerte at han ikke gjør jobben sin godt nok. Nå måtte jeg handle inn adventsgave til bloggen helt selv, er ikke det helt hinsides? Med egne penger, liksom? Jeg grøsser på ryggen mens jeg skriver dette, men heldigvis slapp jeg unna med svetten, for vi (Barry) klarte å finne noen sykt lekre sko innerst i walkinnen, helt ubrukte i størrelse 37,5! (Hva er det med butikker som sender meg for små sko hele tida, har de ikke forståelse for at føttene mine er større enn de ser ut på bilder? Vet de ikke at fotografering gjør at kroppsdeler minsker? Amatører!)

Samme greia med treningsbuksene jeg bruker, forrige uke måtte Benny dra på XXL for å kjøpe riktig størrelse til en fotoshot fordi den Vossafårdama sender meg xs i alle klær, nesten så jeg tror hun er litt dyslektisk. 

Dette var det viktigste fra dagen i dag, egentlig, skal si det tar på å være bissi blogger. Turbo! Speed! Var faktisk bare så vidt jeg rakk å sette på falske øyevipper før jeg hentet i barnehagen. Tenk deg! Krise! 

(Jeg kjørte forresten feil da jeg skulle dit, jeg er der ikke så ofte og tantene virket faktisk litt sure da jeg kom 20 minutter etter stengetid, men jeg ga dem litt antirynkekrem (kun brukt bittelitt) og da ble de glade i meg igjen. Det er viktig å legge seg skikkelig flat, det har jeg alltid sagt. Og mens du ligger der skader det ikke å ta noen situps.) 

Tenk at jeg ikke finner fødselsattesten til Bajas! Vel, da får han bare kalles det, men jeg mener at navnet var noe på B, vi er jo familien B, liksom. Faren til B husker jeg ikke helt hvordan så ut, så om Bajas blir høy eller lav, mørk eller lys, er vanskelig å si. Men who cares? Han er jo hjertet mitt! Lille gullkalven min! Her i vår familie skal han få masse kjærlighet for der det er kjærlighet er det husrom.  (Dessuten har Barry en stor familie som vil elske han som sin egen og ex-en til Barry har også sagt at hun kan passe han, ja, ikke Barry, altså, men Bajusen min.

PS. I morgen skal jeg like et helt annet krem-merke på bloggen, er så herlig at leserne mine har korttidshukommelse som en sild, altså! Har også tenkt å gi noe til "veldedighet" nå i desember, tenker det er bra for imaget etter at avisene skrev om 2,7 millioner i inntekt i fjor. (Jeg tjente mye mer, så haha!) Har googlet nettet for å finne noen som hjelper fattigfolk på Karl Johan, men ikke funnet noen ennå. Sist jeg var i Oslo gikk jeg forbi så mange som virket både hjemløse og sultne, her mener jeg det må nødhjelp til, men jeg kan jo ikke bare gi dem pengene i hånda, liksom? Prøvde faktisk å gi en stakkar en håndkrem, jeg går jo ikke rundt med cash, selvsagt, men han kikket bare rart på meg og freste at han skulle på jobb på Stortinget. Jeg er så glad for at vi lever i et land som faktisk gir jobb til sånne folk! 

Virkelighetseffekten

«Jeg synes det er synd at enkelte tror at jeg kun bryr meg om å lage [bursdagen] størst mulig – da kjenner dere ikke meg. Det viktigste for meg er å være sammen med familie og venner og at folk koser seg når de kommer til oss». Dette skriver Caroline Berg Eriksen i kommentarfeltet på bloggen sin som et tilsvar til kritikken av at en barnebursdag blir framstilt som en gjennomsponset forbruksfest på bloggen hennes denne uken. Argumentet er en gjenganger i debatter der verdier som frontes på bloggen kritiseres, enten det dreier seg om overforbruk eller kroppfokus: Bloggeren bedyrer at vi ikke kjenner henne på bakgrunn av det vi kan lese i bloggen, og at den vi møter i innleggene hun daglig poster om seg selv ikke sier noe om den virkelige Caroline. Så hva er dikt og hva er sannhet i blogglandia – og i tekster i offentligheten for øvrig? Og hvorfor er spørsmålet viktig å stille?


Høstens store litteraturdebatt i Norge har handlet om den såkalte «virkelighetslitteraturen». Litteraturanmelder i Aftenposten Ingunn Økland sparket diskusjonen i gang med en kommentar om Vigdis Hjorths siste roman Arv og miljø, som ifølge Økland er etisk problematisk og trår over en grense fordi Hjorth bruker lett gjenkjennelige virkelige modeller i en historie som beskriver kriminelle handlinger. Aftenposten kom fram til denne konklusjonen ved å faktasjekke opplysninger i romanen ved hjelp av nyhetsjournalistiske metoder (en framgangsmåte som også er blitt gjenstand for diskusjon). «Hvor mye må være oppdiktet for at en roman skal framstå som fiksjon?» spør Økland.


I et svar til Øklands artikkel tar forfatteren Tore Renberg Vigdis Hjorth i forsvar, og mener at hennes bruk av eget liv i de fiktive tekstene sine ikke representerer noe nytt eller problematisk – det er noe forfattere har gjort i århundrer. Men ifølge Renberg gikk derimot Karl Ove Knausgård for langt da han i Min kamp valgte å gi sine karakterer virkelige folkeregistrerte navn, samtidig som han insisterte på at verket var en roman.


Hvorfor er det å bruke virkelige navn noe vesensforskjellig fra å la seg inspirere av virkelige hendelser og personer? Det Renberg refererer til er den såkalte «selvbiografiske pakten», et begrep lansert av litteraturteoretikeren Philippe Lejeune i 1975. Idet en forfatter iscenesetter en hovedperson (og forteller) som har identisk navn med forfatternavnet på bokomslaget inngår forfatteren en pakt med leseren om at det som skrives ikke er fiktivt, men dokumentarisk, sannferdig og selvbiografisk, sier Lejeune. Det vil da også gjelde alle andre som er navngitte og identifiserte i boken.


Det har i høstens litteraturdebatt blitt påpekt hvordan samtidsforfattere drar veksler på denne effekten i romanene sine, men uten at de underskriver pakten, så å si. Slik får de i pose og sekk: Det dokumentariske gir en ekstra dimensjon av spenning og sensasjonseffekt for leseren, mens den fiktive rammen og kunstnerisk frihet kan være grei å påberope seg for forfatteren idet han blir stilt til ansvar for å ha utlevert og inkriminert sine levende modeller – da kan den selvbiografiske pakten bare dementeres. Det hjelper dessverre ikke nødvendigvis for de virkelige personene som har blitt identifisert og iscenesatt av romanen, og som får føle konsekvensene av det ute i virkeligheten, uavhengig av undertittelen forfatteren har utstyrt teksten sin med.


I følge Renberg har virkelighetslitteraturen og måten den leses på realitygenren og sosiale medier som inspirasjonskilde og fortolkningsramme. Kommersielle blogger bygger selve inntjeningsgrunnlaget sitt på det utviskede skillet mellom virkelighet og det som virker virkelig. Dårlig skjult produktplassering pakkes inn i tynne rammehistorier som bedyrer at bloggeren på eget initiativ har funnet fram til en super vare som vedkommende personlig går god for. (At et snes andre bloggere reklamerer for samme mineralvann eller anbefaler samme hotell i København den samme uka er bare en ren tilfeldighet, liksom). Man skulle tro grepet var veldig lettgjennomskuelig, men det stigende omfanget av fenomenet tyder på at det drar inn annonsekroner mer enn noe annet. Virkelighet virker, oppriktighet overbeviser, verden vil bedras.


Og hvordan understreker mange toppbloggere dette skinnet av virkelighet? Jo, nettopp ved å gi bloggen sitt eget folkeregistrerte navn. Den nevnte Berg Eriksen, en av de eldste i bransjen i Norge, endret for eksempel for en tid tilbake symptomatisk nok navnet på bloggen sin fra Fotballfrue til Caroline Berg Eriksen. På den måten kan man si at bloggeren signerer den selvbiografiske pakten med selve bloggheaderen sin. Tydeligere deal med leseren om sannferdig og oppriktig virkelighetsgjengivelse kan neppe inngås.


Dermed framstår alt som publiseres i bloggen som den oppriktige historien om et individs levde liv, fra dag til dag. Og all kritikk av bloggvirksomheten blir til ondsinnet kritikk av en privatpersons valg, preferanser og følelser, som ingen andre har noe med å blande seg i. Men samtidig: Dersom bloggeren blir ubehagelig stilt til ansvar som moralsk individ for verdier som frontes i blogginnleggene, da kan den selvbiografiske pakten fravikes, leseren kan beskyldes for feiltolkning, og den framstilte virkeligheten kan opportunt endres til ren kulisse, slik at den virkelige personen bak bloggeren står helskinnet igjen – intakt (men krenket!), uklanderlig og utenfor rekkevidde. Vinn, vinn! Og like mye penger inn på konto.


Med andre ord: Det er på høy tid med en grundig offentlig debatt om de etiske dilemmaene knyttet til virkelighetseffekten også i sosiale medier.

Et bloggerbarn fyller år

Man skal ikke bevege seg lenge rundt blant toppene på blogglisten i Norge før man møter på bloggbarna. De som er født og oppvokst i en blogg – barn som allerede før de er født, har vært i fokus i mammas (og noen få ganger – pappas) blogg.

De siste dagene har det vært et gledelig fokus på barns rettigheter i foreldrenes blogging – se for eksempel bloggen fabelastisk, bloggen til frujohansen og denne artikkelen i Aftenposten.

Bloggerbarnas forventede ankomst lanseres med brask og bram – for eksempel valgte en av Norges største bloggere, Caroline Berg Eriksen, å lage en søt liten animasjonsfilm om sin og mannens kjærlighetshistorie da hun skulle annonsere at barn nr. 2 var på vei. Barn nr 1 ble også annonsert på bloggen i forbindelse med feiringen av deres tredje bryllupsdag – under overskriften «alle gode ting er tre». Innlegget fikk 1420 lykkeønskningskommentarer. Innlegget som annonserte at nummer to var på vei, fikk bare 547 lykkeønskninger. Men det er jo ofte slik med nr. 2.

Og så går det slag i slag. I bloggen får vi se bilder av mors mage fra uke til uke, sammen med oppdateringer om mors vektøkning og generelle form gjennom svangerskapet. Vi får innblikk i  mors trening, tanker om moderskapet og familien innimellom kommersielle innlegg med reklame for klær, sko, vesker til mor – innredning av barnerom, og barneutstyr til barnet. Fortellingen om barnets fødsel offentliggjøres i skjønn forening med annonselenker og reklameinnslag. Alt i tråd med den livsstilen bloggen fronter. Friskt, pent, lekkert, delikat – og ytterst kommersielt.

Når barna Berg-Eriksen er deltakere i den regisserte fortellingen om den vellykkede familie i en livsstilsblogg, er de skånet for både omtaler av at de har holdt foreldrene våkne om natten og bilder av seg selv i bare bleia med snørr under nesen og et surt oppsyn. Det vi får se i sosiale medier er vakre, velfriserte, velkledde barn som hjelper mor å selge for eksempel matkasser, eller barnevogner. Eller charterturer. Eller navnelapper til bruk i barnehagen. Eller bilstoler. Det meste en familie med små barn trenger eller drømmer om, og det meste unge kvinner som er opptatt av å ta seg bra ut, trenger - eller ønsker seg.

Eller  - slik som denne uken – hvor vi  rett og slett får være med å  feire en sponset ekstravagansa av en fødselsdag på bloggen til Caroline Berg Eriksen. Et partyfikserfirma, en blomsterbutikk og en konditorbedrift har sammen laget et brak av en barnebursdag for den unge frøken Berg Eriksen – formidlet i en hel rekke fotografier med massevis av ballonger, pepperkakehus klare for pynting med fargekoordinert godteri, små cupcakekunstverk, donuts i avstemte pastellfarger og en fireetasjers kake et hvert brudepar kunne misunne henne. Det var matchende forklær til alle – bursdagsbarnet hadde fått brodert navn på sitt forkle - og et gigantisk pepperkakehus i papp. Utenfor huset var det rosa løper og flere ballonger – det var fjær og papirgirlandere. Og rådyr.

På bloggen fikk vi ta del et gjennomregissert- og dekorert overflødighetshorn, del 1 og del 2, om feiringen av en av Norges aller mest berømte treåringer. Treåringens mor poserer som en lekker Hollywoodstjerne, sminket og stylet etter alle kunstens regler, med leppestift som matcher en kjole som matcher dekoren prefekt. Treåringens kjole matcher selvsagt også. Den er kledelig sukkerstangrød med noen pepperkakefargede detaljer.

Dette er (selvsagt) et kommersielt stunt. Tre up-and-coming-bedrifter får verdifull reklame for sine tjenester i en blogg som leses av 40-, 50-,60 000 mennesker hver eneste dag. Bursdagsbarnet blir en vakker, liten rekvisitt som altså selger partyfiksing og -dekor og lekre kaker til andre småttiser som har bursdag. Eller til mødrene deres. Den berømte treåringens små venner får også være med som statister i den behørig dokumenterte bursdagsfeiringen.

Etter at selskapet er slutt, deler den tidligere fotballfruen, nå selvtitulerte bloggdronningen bilder av mannen som sprekker hundrevis av ballonger på snapchat.

Men hvorfor så kritisk til dette da? Det er jo bare lekkert og vakkert og gøy og hvorfor i all verden er folk så surmagede – kan ikke CBE bare få gjøre som hun vil – det er hennes barn og hennes (sponsorenes) penger?

For det første, så er en slik overdådighet av en bursdag en voldsom belastning på miljøet – en forbruksfest og ressurssløsing av en annen verden.

For det andre er det litt betenkelig og ganske trist at et barns bursdag blir et kommersielt event. Og de er litt trist med et barn som vokser opp i all offentlighet. Hvem som helst kan logge seg på mors ulike SoMe-kanaler og få med seg hva den unge damen har på seg ved ulike anledninger– hun hadde sin egen hashtag - #barnetsnavnsoutfit som baby. Vi har kunnet  lese om hva hun har i barnehagesekken sin– eller i hvert fall hva mor får betalt for å hevde at hun har i barnehagesekken. Barnerommene i bloggerhjemmet er innredet med møbler og utstyr fra en stor og kjent barneutstyrsleverandør. Barnevognen til det yngste blad på stammen i familien Berg-Eriksen er sponset.  Innlegget om lillesøsters hjemreise fra sykehuset, var ispedd reklame for barneutstyrsleverandøren.  Det meste som vises frem av utsyr og klær til barna, er det enten noen som har fått betalt for at mor reklamerer for, eller det er sponset, eller så gir det mor inntekt fordi hun har delt annonselenker.  

Vi har gjennom ni år fulgt familien Berg Eriksen  gjennom bryllup og begravelser, på feriereiser, på turer i skog og mark, ved frokostbordet, når de har filmkveld, i hverdag og fest, vi har fått være med på tidligere morgener i pysj i sengen, på bilturer og på fotballkamper.

På Snapchat deles det små snutter av denne treåringen som gjør og sier søte ting, som synger på biltur og som leker med familiens hunder. Som småtasser flest er hun skjønn og til å spise opp. Bloggerfamilien deler raust av seg selv i det aller meste av det de gjør – i hvert fall tilsynelatende. De tegner et bilde av en vakker, vellykket ung og søt familie. En familie som andre lett kan identifisere seg med. En familie som selger annonseplass for millioner av kroner hvert år. En familie med trofaste fans som følger med i blogg, på Snap, på Instagram – og nå i adventstiden også på egen youtube-kanal.

Det er liten tvil om at CBE har vært eventyrlig dyktig. Hun har etablert seg selv i den norske bloggertoppen. Bloggen hennes er estetisk gjennomført, mannen som tar mange av bildene i bloggen og alle antrekksbildene av kona, er blitt en dyktig fotograf.

Men det var disse barna da. Som er vist fram i bloggen fra før de er født – som er brukt som merkevarebyggere, reklamekanaler og rekvisitter. I videoen som ble produsert da paret skulle selge boligen sin i Siljan, var den nyslåtte treåringen med – sammen med en lekker såpedispenser, et Missoni-håndkle og sin barbente, gravide mor som gikk smilende fra rom til rom og viste frem huset.

Barn har rett til privatliv – dette er fastslått barnekonvensjonens kapittel 16. Å ha en lekkert stylet oppvekst som deles i stor grad på sosiale medier ivaretar ikke denne retten.  Selv om barna fremstilles på en delikat måte, er dette like fullt et overtramp. Dette er barn som er alt for unge til å samtykke til å være med på dette fordi de er alt for unge til å forstå rekkevidden av hva de er med på.

At mor og far tjener meget gode penger på dette, er ingen god unnskyldning for å dele bilder og film av barna i sosiale medier mange, mange ganger hver eneste uke. Tvert imot kan man anta at millioninntektene er et sterkt incentiv til å fortsette å vise frem familielivet – folk elsker jo å følge med og bilder på Instagram av treåringen Berg-Eriksen får ofte mange tusen flere likes enn bilder av mamma Caroline Berg Eriksen.

Disclaimer 1: Familiens yngste barn er brukt i kommersielle sammenhenger flere ganger, men hun er foreløpig ikke vist frem i SoMe på en måte som gjør at man kan kjenne henne igjen. Det er gledelig at hennes rett til privatliv foreløpig er forvaltet bedre enn søsterens.

Disclaimer 2: Navnet til barna Berg Eriksen er bevisst utelatt i denne teksten.

Kjære dagbok! vol 1

Jeg tenkte at å skrive dagbok vil være deilig og befriende for meg som daglig må slite med så mange mennesker som forventer så mye av meg. Her kan jeg liksom si alt rett fra nyrene, trenger ikke smiske med de fjottete leserne (Sorry til leserne mine, eller "venninnene" mine, som jeg liker å kalle dem, det er ikke mye omløp hos dem, men jeg sender dem en liten, søt tanke hver gang jeg kikker på saldoen.) Som toppblogger har jeg en hektisk hverdag der jeg skal sjonglere utseendet, treningen, nettkjøp, klær, fotografering, sponsorer, lesere, ektefelle og bloggskrivingen. Det er så mye! Her om dagen rakk jeg bare en eneste time med hårkrølling! Hva gir du meg? Jeg måtte ta alle bildene fra høyre side for den venstre var jo flat som ja, vanlig hår (eller ikke vanlig da, det er eksklusiv shit fra Ukraina, og der er det mange flotte kvinner som sper på advokatlønna med hårsalg. Hvor søtt er ikke det? )

Ja, og barna, selvsagt, de hører jo med. Både Bella, Billie og Bajas må få sin mummytime, i følge timeplanen min (affilatelenke finner du under!) er den mellom 17 og 18.30 i dag. Takk Gud for barnehagen, hva skulle jeg gjort uten den? (Og vaskehjelpen, hun er faktisk nesten på min topptre-liste over favoritt-folk. Tulla! Ha, ha! Der er selvsagt frisøren, negledama og øyebrynsdama. Jeg kaller dem bare spons 1, 2 og 3, for enkelthets skyld. Herlige mennesker som får så mye igjen for mine ukentlige timer hos dem. Hva skulle de gjort uten meg? tenker jeg ofte på. Jeg klarer ganske enkelt ikke forestille meg det. Så mange mennesker er så velsignet på grunn av sin kjennskap til meg. Jeg blir nesten litt rørt av det. (Vent, jeg henter kameraet og tar et bilde av RØRT me, kan hende jeg får bruk for det i et innlegg hvis jeg må skaffe meg sympati, mulig det blir nødvendig etter at jeg legger ut hva jeg får til jul!) 

Vel, det var alt jeg rakk for i dag, skriver mer i morgen, hvis jeg får tid, jeg har det så travelt, for i morgen bare MÅ jeg kutte noen roser jeg fikk på døra fra Fanni, jeg bare elsker genserne deres og det har de jo skjønt skikkelig godt siden de sender meg en hele tida! (Ikke si det til noen, men pengene jeg tjener på å vise meg i de stikkete ullgreiene deres dekker vaskehjelpen, genialt ikke sant?) Og obs! Jeg mente ikke det med lenker, altså, haha, jeg er så vant til å være snill at det kommer helt naturlig! Skrives, kjære dagbok! 

PS. Bajas heter ikke Bajas på ordentlig, men i farta husker jeg ikke helt hva vi døpte den lille rakkeren, sjekker opp til i morgen!