Virkelighetseffekten

«Jeg synes det er synd at enkelte tror at jeg kun bryr meg om å lage [bursdagen] størst mulig – da kjenner dere ikke meg. Det viktigste for meg er å være sammen med familie og venner og at folk koser seg når de kommer til oss». Dette skriver Caroline Berg Eriksen i kommentarfeltet på bloggen sin som et tilsvar til kritikken av at en barnebursdag blir framstilt som en gjennomsponset forbruksfest på bloggen hennes denne uken. Argumentet er en gjenganger i debatter der verdier som frontes på bloggen kritiseres, enten det dreier seg om overforbruk eller kroppfokus: Bloggeren bedyrer at vi ikke kjenner henne på bakgrunn av det vi kan lese i bloggen, og at den vi møter i innleggene hun daglig poster om seg selv ikke sier noe om den virkelige Caroline. Så hva er dikt og hva er sannhet i blogglandia – og i tekster i offentligheten for øvrig? Og hvorfor er spørsmålet viktig å stille?


Høstens store litteraturdebatt i Norge har handlet om den såkalte «virkelighetslitteraturen». Litteraturanmelder i Aftenposten Ingunn Økland sparket diskusjonen i gang med en kommentar om Vigdis Hjorths siste roman Arv og miljø, som ifølge Økland er etisk problematisk og trår over en grense fordi Hjorth bruker lett gjenkjennelige virkelige modeller i en historie som beskriver kriminelle handlinger. Aftenposten kom fram til denne konklusjonen ved å faktasjekke opplysninger i romanen ved hjelp av nyhetsjournalistiske metoder (en framgangsmåte som også er blitt gjenstand for diskusjon). «Hvor mye må være oppdiktet for at en roman skal framstå som fiksjon?» spør Økland.


I et svar til Øklands artikkel tar forfatteren Tore Renberg Vigdis Hjorth i forsvar, og mener at hennes bruk av eget liv i de fiktive tekstene sine ikke representerer noe nytt eller problematisk – det er noe forfattere har gjort i århundrer. Men ifølge Renberg gikk derimot Karl Ove Knausgård for langt da han i Min kamp valgte å gi sine karakterer virkelige folkeregistrerte navn, samtidig som han insisterte på at verket var en roman.


Hvorfor er det å bruke virkelige navn noe vesensforskjellig fra å la seg inspirere av virkelige hendelser og personer? Det Renberg refererer til er den såkalte «selvbiografiske pakten», et begrep lansert av litteraturteoretikeren Philippe Lejeune i 1975. Idet en forfatter iscenesetter en hovedperson (og forteller) som har identisk navn med forfatternavnet på bokomslaget inngår forfatteren en pakt med leseren om at det som skrives ikke er fiktivt, men dokumentarisk, sannferdig og selvbiografisk, sier Lejeune. Det vil da også gjelde alle andre som er navngitte og identifiserte i boken.


Det har i høstens litteraturdebatt blitt påpekt hvordan samtidsforfattere drar veksler på denne effekten i romanene sine, men uten at de underskriver pakten, så å si. Slik får de i pose og sekk: Det dokumentariske gir en ekstra dimensjon av spenning og sensasjonseffekt for leseren, mens den fiktive rammen og kunstnerisk frihet kan være grei å påberope seg for forfatteren idet han blir stilt til ansvar for å ha utlevert og inkriminert sine levende modeller – da kan den selvbiografiske pakten bare dementeres. Det hjelper dessverre ikke nødvendigvis for de virkelige personene som har blitt identifisert og iscenesatt av romanen, og som får føle konsekvensene av det ute i virkeligheten, uavhengig av undertittelen forfatteren har utstyrt teksten sin med.


I følge Renberg har virkelighetslitteraturen og måten den leses på realitygenren og sosiale medier som inspirasjonskilde og fortolkningsramme. Kommersielle blogger bygger selve inntjeningsgrunnlaget sitt på det utviskede skillet mellom virkelighet og det som virker virkelig. Dårlig skjult produktplassering pakkes inn i tynne rammehistorier som bedyrer at bloggeren på eget initiativ har funnet fram til en super vare som vedkommende personlig går god for. (At et snes andre bloggere reklamerer for samme mineralvann eller anbefaler samme hotell i København den samme uka er bare en ren tilfeldighet, liksom). Man skulle tro grepet var veldig lettgjennomskuelig, men det stigende omfanget av fenomenet tyder på at det drar inn annonsekroner mer enn noe annet. Virkelighet virker, oppriktighet overbeviser, verden vil bedras.


Og hvordan understreker mange toppbloggere dette skinnet av virkelighet? Jo, nettopp ved å gi bloggen sitt eget folkeregistrerte navn. Den nevnte Berg Eriksen, en av de eldste i bransjen i Norge, endret for eksempel for en tid tilbake symptomatisk nok navnet på bloggen sin fra Fotballfrue til Caroline Berg Eriksen. På den måten kan man si at bloggeren signerer den selvbiografiske pakten med selve bloggheaderen sin. Tydeligere deal med leseren om sannferdig og oppriktig virkelighetsgjengivelse kan neppe inngås.


Dermed framstår alt som publiseres i bloggen som den oppriktige historien om et individs levde liv, fra dag til dag. Og all kritikk av bloggvirksomheten blir til ondsinnet kritikk av en privatpersons valg, preferanser og følelser, som ingen andre har noe med å blande seg i. Men samtidig: Dersom bloggeren blir ubehagelig stilt til ansvar som moralsk individ for verdier som frontes i blogginnleggene, da kan den selvbiografiske pakten fravikes, leseren kan beskyldes for feiltolkning, og den framstilte virkeligheten kan opportunt endres til ren kulisse, slik at den virkelige personen bak bloggeren står helskinnet igjen – intakt (men krenket!), uklanderlig og utenfor rekkevidde. Vinn, vinn! Og like mye penger inn på konto.


Med andre ord: Det er på høy tid med en grundig offentlig debatt om de etiske dilemmaene knyttet til virkelighetseffekten også i sosiale medier.