Kjære dagbok! vol 1

Jeg tenkte at å skrive dagbok vil være deilig og befriende for meg som daglig må slite med så mange mennesker som forventer så mye av meg. Her kan jeg liksom si alt rett fra nyrene, trenger ikke smiske med de fjottete leserne (Sorry til leserne mine, eller "venninnene" mine, som jeg liker å kalle dem, det er ikke mye omløp hos dem, men jeg sender dem en liten, søt tanke hver gang jeg kikker på saldoen.) Som toppblogger har jeg en hektisk hverdag der jeg skal sjonglere utseendet, treningen, nettkjøp, klær, fotografering, sponsorer, lesere, ektefelle og bloggskrivingen. Det er så mye! Her om dagen rakk jeg bare en eneste time med hårkrølling! Hva gir du meg? Jeg måtte ta alle bildene fra høyre side for den venstre var jo flat som ja, vanlig hår (eller ikke vanlig da, det er eksklusiv shit fra Ukraina, og der er det mange flotte kvinner som sper på advokatlønna med hårsalg. Hvor søtt er ikke det? )

Ja, og barna, selvsagt, de hører jo med. Både Bella, Billie og Bajas må få sin mummytime, i følge timeplanen min (affilatelenke finner du under!) er den mellom 17 og 18.30 i dag. Takk Gud for barnehagen, hva skulle jeg gjort uten den? (Og vaskehjelpen, hun er faktisk nesten på min topptre-liste over favoritt-folk. Tulla! Ha, ha! Der er selvsagt frisøren, negledama og øyebrynsdama. Jeg kaller dem bare spons 1, 2 og 3, for enkelthets skyld. Herlige mennesker som får så mye igjen for mine ukentlige timer hos dem. Hva skulle de gjort uten meg? tenker jeg ofte på. Jeg klarer ganske enkelt ikke forestille meg det. Så mange mennesker er så velsignet på grunn av sin kjennskap til meg. Jeg blir nesten litt rørt av det. (Vent, jeg henter kameraet og tar et bilde av RØRT me, kan hende jeg får bruk for det i et innlegg hvis jeg må skaffe meg sympati, mulig det blir nødvendig etter at jeg legger ut hva jeg får til jul!) 

Vel, det var alt jeg rakk for i dag, skriver mer i morgen, hvis jeg får tid, jeg har det så travelt, for i morgen bare MÅ jeg kutte noen roser jeg fikk på døra fra Fanni, jeg bare elsker genserne deres og det har de jo skjønt skikkelig godt siden de sender meg en hele tida! (Ikke si det til noen, men pengene jeg tjener på å vise meg i de stikkete ullgreiene deres dekker vaskehjelpen, genialt ikke sant?) Og obs! Jeg mente ikke det med lenker, altså, haha, jeg er så vant til å være snill at det kommer helt naturlig! Skrives, kjære dagbok! 

PS. Bajas heter ikke Bajas på ordentlig, men i farta husker jeg ikke helt hva vi døpte den lille rakkeren, sjekker opp til i morgen!